Folkediktning

På skolen har vi jobbet med temaet folkediktning. Her er en oversikt over de ulike typene innenfor folkediktningen=)

Vi har 4 forskjellige former for folkediktning. Det er eventyr, sagn fabler og folkeviser.
Alle formene har sine egne særtrekk som skiller dem fra hverandre, men felles for dem alle er at de ble muntlig overlevert helt fram til nasjonalromantikken. I nasjonalromantikken skrev Asbjørnsen og Moe ned mye folkediktning.

Eventyr:
Eventyr er svært gamle. De kom til Norge for ca 1000 år siden, og ble i begynnelsen muntlig overlevert. Innholdet i dem var slik at folk ikke trodde på det, det var egnet til å more folk med og de hadde en moral.Typiske trekk ved eventyr er:
- ingen bestemt tid (”det var en gang”)
- handler ofte om vanskeligheter som må overvinnes (kamp, seier, oppgaver, tester ..)
- lykkelig slutt (”de levde lykkelig i alle sine dager”, ”…så var eventyret ute”)
- magiske tall
- gode og onde skikkelser
- helter/troll og kampen mellom dem

Eventyrene deles inn i følgende grupper:

1) Dyreeventyr:
* de eldste eventyrene
* handler om dyr med menneskelige egenskaper

2) Undereventyr:
* handler om kampen mellom det gode og det onde
* kan handle om jomfru maria/vår herre/ o.l. -> kalles da legender

3) Skjemteeventyr:
* handler om mennesker og menneskelige egenskaper (stahet …)Det finnes også noe som heter kunsteventyr!

Sagn:
Sagnet gir seg ut for å være sant. De er som regel knyttet til en bestemt tid, et bestemt sted og en bestemt begivenhet. De handler ofte om navngitte personer.Sagnet viser noe om hvordan folk i eldre tider levde, hva de trodde på og hvordan de oppfattet verden omkring seg. Handlingen viser hva folk mente var verdt å huske, for det ble fortalt videre.Sagnene kan deles inn i følgende hovedgrupper:

1)Mystiske / mytiske sagn:
- Handler om noe overnaturlig. Vi kan møte spøkelser, gjengangere, draugen, fossekallen, huldra og andre underjordiske.
2) Historiske sagn:
- Tar utgangspunkt i historiske personer eller hendelser.
3) Opphavssagn:
- Prøver å gi en forklaring på noe som er merkelig eller uforklarlig i naturen.

Fabler:
En fabel er en kort fortelling der dyr ofte representerer menneskelige egenskaper (også planter og livløse ting). Særlig kjent er "Æsops fabler".
Fabelen skal lære oss noe viktig om hvordan vi skal leve. Det som vi skal lære kalles moralen. I mange fabler blir moralen en "hale" helt til slutt i fabelen.
Fabelen hører med til folkelitteraturen, altså den delen av litteraturen som har vandret i muntlig form fra land til land gjennom generasjoner.En fabel inneholder både en fortelling og en refleksjon.

Folkeviser:
På 1200 - 1300-tallet kom denne måten å dikte på til oss fra England. Samtidig kom folkeviseleiken eller dansen. Til England var de kommet fra Frankrike, der de hadde sammenheng med adels- og ridderliv. Vi sier at visene har vandret.
De fleste visene finner vi igjen i hele Norden og Vest-Europa, men det finnes noen viser som er spesielt norske.Folkevisene er episk-lyriske, det vil si at de er fortellende viser. De har levd i muntlig tradisjon (på folkemunn) og ble først skrevet ned i det 19. århundre.

Visene ble sunget og danset. Innholdet:
a) kan være historisk.
b) kan vise hvordan de høye klasser lever.
c) store følelser i har og kjærlighet, strid og urolig liv.
d) viser sterke, helstøpte mennesker, mot og offervilje.
e) avspeiler tro, dvs. katolsk kristendom, rester av hedningstro, overtro og myter.
f) viser tro på skjebnen eller lagnaden.

Grupperinger av folkevisene:
1. Religiøse viser ("Draumkvadet". "Olav og Kari".)
2. Kjempeviser (Skildrer heltelivet. "Roland og Mangnus kongjen".)
3. Ridderviser (Her er ofte kvinnene hovedperson, i motsetning til i kjempevisene. "Bendik og Arolilja".)
4. Historiske viser (Mye har gått tapt, handler om personer på 1300-tallet.)
5. Trollviser ("Villemann og Magnhill".)