Språkhistorie og språkets utvikling i Norge på 1800-tallet

På 1800-tallet i Norge kom språkdebatten for alvor i gang. Norge hadde vært i union med Danmark i flere århundrer, og etter oppløsningen fra Danmark kom Norge rett inn i en ny union – med Sverige. Dette førte til at nasjonalismen for alvor blomstret opp i Norge, og dermed kom et ønske om eget språk. Ivrige nasjonalister mente at et felles språk var det viktigste uttrykket for en nasjon.

Språkdebatten i Norge dreide seg om å utvikle et eget norsk skriftspråk. Nordmenn hadde tidligere brukt dansk skriftspråk, hovedsakelig. Spørsmålet var om man skulle beholde dansken fordi det var praktisk og ble brukt over alt, eller om det skulle lages et nytt språk som reflekterte det norske best mulig (tale og dialekter).
Hovedstandpunktene innenfor språkdebatten var som følger:

1. Beholde det danske skriftspråket, men at det skulle få en ny benevnelse for å kunne knytte
det til det norske.
2. Dansk skriftspråk burde gradvis bli tilpasset norske dialekter og norsk tale.
3. Norge burde få sitt eget skriftspråk som hadde utgangspunkt i tidligere skrifttradisjoner i
Norge (norrønt) og norske dialekter.

De som ønsket å beholde det danske skriftspråket begrunnet det med at var praktisk fordi det ble brukt over alt i samfunnet. Mange av dem som støtten det danske språket mente også at embetsmennene i Norge (som hovedsakelig var fra Danmark) var de viktigste kulturbærerne i landet, i tillegg til at de var redde for en forsvensking ved unionsdannelsen med Sverige. De mente derfor at det var bedre å beholde det danske enn å innføre det svenske språket.
I 1830 deltok Henrik Wergeland i språkdebatten, og dette var begynnelsen av den store språkendringen i landet. Norges språk skulle uttrykke folkesjelen, og språket skulle derfor ikke være dansk, mente Wergeland. Hans arbeid omfattet blant annet å eksperimentere med norske ord og uttrykk ved oversettelser fra dansk til norsk. Arbeidet førte videre til at dette ble brukt innenfor samlingen av norske folkeeventyr. Folkeeventyrene hadde levd på folkemunne i lange tider, og Asbjørnsen og Moe samlet mange folkeeventyr samtidig som de oversatte en del danske ord og uttrykk til norsk. Den store utfordringen ved å oversette fra norsk til dansk var å endre det gramatiske systemet.

Knud Knudsen tok oppgaven med å endre det gramatiske systemet. Han var en av de mest sentrale personene innenfor språkdebatten på 1800-tallet, og han har gitt ut boken Haandbok i dansk- norsk sproglære, som var en viktig del av den første vitenskaplige framstillingen av bokmålsspråket. Senere kom det flere erstatningsord, fordi Knud Knudsen mente at fremmedord var et hinder for at folk generelt skulle kunne forstå skriftspråket og et dannet talemål.Senere kom også Norske rettskrivingsregler, av Jonathan Aars, som også påvirket kampen for et norsk skriftspråk. Han kritiserte det at dansk gramatikk og rettskriving stridte mot norsk talemål.

Ivar Aasen var mannen som arbeidet for å danne et skriftspråk basert på norsk talemål, det vi i dag kaller nynorsk. Ved hjelp av fellestrekk mellom de ulike dialektene i landet ønsket han å bruke dette som grunnlag. Han levde på lønn fra staten mens han reiste rundt i landet og samlet på ord og uttrykk fra alle mulige dialekter. Som et resultat av sine reiser og studier gav han ut flere bøker – ordbøker og gramatikkbøker. Å bruke fellestrekk mellom dialektene mente Aasen kunne være samlende (nasjonalistiske følelser).

Til slutt endte språkdebatten med at Norge fikk to egne skriftspråk; bokmål og nynorsk, og disse skulle være likestilte. I etterkant av denne innføringen kom de første bøkene på bokmål, og bokmålsbøkene ble deretter oversatt til nynorsk. Norges kamp for å få sitt eget skriftspråk lyktes!

Kilde: Jansson m. fl.(2008),Tema VG3, Oslo: Det Norske Samlaget .