Tro det eller ei, men det nærmer seg slutten for oss i Vg 3. Dette siste året har gått utrolig fort, og snart skal vi ut i livet på egen hånd. Det er litt skummelt å tenke på, men samtidig virker det spennende!
I dette skoleåret har jeg lært mer enn noen gang. Jeg følger bedre med i timene og jobber mer effektivt enn noen gang fordi jeg vet dette er min siste sjanse til å få gode karakterer. Fagene i år er mer spennende enn i fjor. I fjor lærte vi en del grunnleggende ting i alle valgfag, mens i år bruker vi dem i praktiske sammenhenger, og på den måten lærer jeg mye bedre.I norskfaget har vi til nå i år lært om ulike epoker av den litterære historien opp mot i dag.
Emner vi har jobbet med er:
- språkhistorie på 1800-tallet
- retorikk
- kildebruk og kildekristisk arbeid
- litteraturhistorie 1900-1950
- metatekster
Jeg synes det er mye mer spennende å lære om det som ligger nært opp til i dag, i motsetning til for eksempel middelalderen. Det jeg synes har vært kjekkest å jobbe med er litteraturen fra 1900-1950. Den perioden er jeg litt kjent med fra før av, men har likevel lært mye nytt.
Utover de vanlige temaene i norsk, har vi hatt framføring av særemnet. For min del kunne det gått bedre, men jeg gjorde alt det jeg kunne. Selv om jeg ikke fikk den karakteren jeg håpet på har jeg likevel lært mye. Jeg liker ikke å lese, men jeg leste to bøker og arbeidet med dem over lengre tid.
Vi har nettopp begynt med et nytt prosjekt i norskfaget - det litterære programmet. Foreløpig vet jeg ikke hvordan det kommer til å bli, men det er noe helt anderledes enn hva vi har gjort tidligere. Vi skal være kreative, og framføringen skal ikke være noen vanlig framføring med powerpoint. Framføringen skal være en happening. Dette kan bli spennende, og det er bare å kaste seg ut i det!
Den siste delen av skoleåret kommer til å bli spennende. Det er ikke lenge igjen til eksamen og skoleslutt, og vi skal ut i verden. Det er i denne perioden alle karakterer skal settes, så det gjelder å gi 110% innsats i alle fag!
fredag 26. februar 2010
søndag 6. desember 2009
Språkhistorie og språkets utvikling i Norge på 1800-tallet
På 1800-tallet i Norge kom språkdebatten for alvor i gang. Norge hadde vært i union med Danmark i flere århundrer, og etter oppløsningen fra Danmark kom Norge rett inn i en ny union – med Sverige. Dette førte til at nasjonalismen for alvor blomstret opp i Norge, og dermed kom et ønske om eget språk. Ivrige nasjonalister mente at et felles språk var det viktigste uttrykket for en nasjon.
Språkdebatten i Norge dreide seg om å utvikle et eget norsk skriftspråk. Nordmenn hadde tidligere brukt dansk skriftspråk, hovedsakelig. Spørsmålet var om man skulle beholde dansken fordi det var praktisk og ble brukt over alt, eller om det skulle lages et nytt språk som reflekterte det norske best mulig (tale og dialekter).
Hovedstandpunktene innenfor språkdebatten var som følger:
1. Beholde det danske skriftspråket, men at det skulle få en ny benevnelse for å kunne knytte
det til det norske.
2. Dansk skriftspråk burde gradvis bli tilpasset norske dialekter og norsk tale.
3. Norge burde få sitt eget skriftspråk som hadde utgangspunkt i tidligere skrifttradisjoner i
Norge (norrønt) og norske dialekter.
De som ønsket å beholde det danske skriftspråket begrunnet det med at var praktisk fordi det ble brukt over alt i samfunnet. Mange av dem som støtten det danske språket mente også at embetsmennene i Norge (som hovedsakelig var fra Danmark) var de viktigste kulturbærerne i landet, i tillegg til at de var redde for en forsvensking ved unionsdannelsen med Sverige. De mente derfor at det var bedre å beholde det danske enn å innføre det svenske språket.
I 1830 deltok Henrik Wergeland i språkdebatten, og dette var begynnelsen av den store språkendringen i landet. Norges språk skulle uttrykke folkesjelen, og språket skulle derfor ikke være dansk, mente Wergeland. Hans arbeid omfattet blant annet å eksperimentere med norske ord og uttrykk ved oversettelser fra dansk til norsk. Arbeidet førte videre til at dette ble brukt innenfor samlingen av norske folkeeventyr. Folkeeventyrene hadde levd på folkemunne i lange tider, og Asbjørnsen og Moe samlet mange folkeeventyr samtidig som de oversatte en del danske ord og uttrykk til norsk. Den store utfordringen ved å oversette fra norsk til dansk var å endre det gramatiske systemet.
Knud Knudsen tok oppgaven med å endre det gramatiske systemet. Han var en av de mest sentrale personene innenfor språkdebatten på 1800-tallet, og han har gitt ut boken Haandbok i dansk- norsk sproglære, som var en viktig del av den første vitenskaplige framstillingen av bokmålsspråket. Senere kom det flere erstatningsord, fordi Knud Knudsen mente at fremmedord var et hinder for at folk generelt skulle kunne forstå skriftspråket og et dannet talemål.Senere kom også Norske rettskrivingsregler, av Jonathan Aars, som også påvirket kampen for et norsk skriftspråk. Han kritiserte det at dansk gramatikk og rettskriving stridte mot norsk talemål.
Ivar Aasen var mannen som arbeidet for å danne et skriftspråk basert på norsk talemål, det vi i dag kaller nynorsk. Ved hjelp av fellestrekk mellom de ulike dialektene i landet ønsket han å bruke dette som grunnlag. Han levde på lønn fra staten mens han reiste rundt i landet og samlet på ord og uttrykk fra alle mulige dialekter. Som et resultat av sine reiser og studier gav han ut flere bøker – ordbøker og gramatikkbøker. Å bruke fellestrekk mellom dialektene mente Aasen kunne være samlende (nasjonalistiske følelser).
Til slutt endte språkdebatten med at Norge fikk to egne skriftspråk; bokmål og nynorsk, og disse skulle være likestilte. I etterkant av denne innføringen kom de første bøkene på bokmål, og bokmålsbøkene ble deretter oversatt til nynorsk. Norges kamp for å få sitt eget skriftspråk lyktes!
Kilde: Jansson m. fl.(2008),Tema VG3, Oslo: Det Norske Samlaget .
Språkdebatten i Norge dreide seg om å utvikle et eget norsk skriftspråk. Nordmenn hadde tidligere brukt dansk skriftspråk, hovedsakelig. Spørsmålet var om man skulle beholde dansken fordi det var praktisk og ble brukt over alt, eller om det skulle lages et nytt språk som reflekterte det norske best mulig (tale og dialekter).
Hovedstandpunktene innenfor språkdebatten var som følger:
1. Beholde det danske skriftspråket, men at det skulle få en ny benevnelse for å kunne knytte
det til det norske.
2. Dansk skriftspråk burde gradvis bli tilpasset norske dialekter og norsk tale.
3. Norge burde få sitt eget skriftspråk som hadde utgangspunkt i tidligere skrifttradisjoner i
Norge (norrønt) og norske dialekter.
De som ønsket å beholde det danske skriftspråket begrunnet det med at var praktisk fordi det ble brukt over alt i samfunnet. Mange av dem som støtten det danske språket mente også at embetsmennene i Norge (som hovedsakelig var fra Danmark) var de viktigste kulturbærerne i landet, i tillegg til at de var redde for en forsvensking ved unionsdannelsen med Sverige. De mente derfor at det var bedre å beholde det danske enn å innføre det svenske språket.
I 1830 deltok Henrik Wergeland i språkdebatten, og dette var begynnelsen av den store språkendringen i landet. Norges språk skulle uttrykke folkesjelen, og språket skulle derfor ikke være dansk, mente Wergeland. Hans arbeid omfattet blant annet å eksperimentere med norske ord og uttrykk ved oversettelser fra dansk til norsk. Arbeidet førte videre til at dette ble brukt innenfor samlingen av norske folkeeventyr. Folkeeventyrene hadde levd på folkemunne i lange tider, og Asbjørnsen og Moe samlet mange folkeeventyr samtidig som de oversatte en del danske ord og uttrykk til norsk. Den store utfordringen ved å oversette fra norsk til dansk var å endre det gramatiske systemet.
Knud Knudsen tok oppgaven med å endre det gramatiske systemet. Han var en av de mest sentrale personene innenfor språkdebatten på 1800-tallet, og han har gitt ut boken Haandbok i dansk- norsk sproglære, som var en viktig del av den første vitenskaplige framstillingen av bokmålsspråket. Senere kom det flere erstatningsord, fordi Knud Knudsen mente at fremmedord var et hinder for at folk generelt skulle kunne forstå skriftspråket og et dannet talemål.Senere kom også Norske rettskrivingsregler, av Jonathan Aars, som også påvirket kampen for et norsk skriftspråk. Han kritiserte det at dansk gramatikk og rettskriving stridte mot norsk talemål.
Ivar Aasen var mannen som arbeidet for å danne et skriftspråk basert på norsk talemål, det vi i dag kaller nynorsk. Ved hjelp av fellestrekk mellom de ulike dialektene i landet ønsket han å bruke dette som grunnlag. Han levde på lønn fra staten mens han reiste rundt i landet og samlet på ord og uttrykk fra alle mulige dialekter. Som et resultat av sine reiser og studier gav han ut flere bøker – ordbøker og gramatikkbøker. Å bruke fellestrekk mellom dialektene mente Aasen kunne være samlende (nasjonalistiske følelser).
Til slutt endte språkdebatten med at Norge fikk to egne skriftspråk; bokmål og nynorsk, og disse skulle være likestilte. I etterkant av denne innføringen kom de første bøkene på bokmål, og bokmålsbøkene ble deretter oversatt til nynorsk. Norges kamp for å få sitt eget skriftspråk lyktes!
Kilde: Jansson m. fl.(2008),Tema VG3, Oslo: Det Norske Samlaget .
søndag 15. november 2009
kritisk og korrekt kildebruk
Når vi benytter oss av kilder, enten det er internettsider, faktabøker, en roman eller lydopptak, må vi være kritiske. Er kilden pålitelig? Hvem har publisert dette? Oppgir kilden korrekte opplysninger? Det siste spørsmållet er da: Hvordan kan vi finne ut av dette?
Når vi skal være kildekritisk er det en del ting vi bør se litt nærmere på. Dersom vi vet hvem som har publisert informasjonen og om denne personen representerer en organisasjon, et universitet eller et firma kan det si oss mye. En professor på universitetet har mye større troverdighet enn for eksempel elever og andre tilfeldige som publiserer innlegg på daria.no og wikipedia. Autoriserte personer som professorer, lærere, ansatte i et stort firma osv. har alltid større troverdighet enn tilfeldig personer. Årsaken til det er at vi vet hvem det kommer fra, og mange av disse personene publiserer sitt arbeid som de har jobbet med over lang tid. (http://ressurswiki.wikispace.com/kildekritikk, 16.11.09, st svithun vgs ressurswiki)
Har vi lov til å bruke og publisere alt vi finner? Svaret er NEI! Vi må være oppmerksom på at de kildene vi bruker faktisk er lovlige å bruke, og oppgi kildene korrekt dersom det er lov å bruke dem.
Når vi skal oppgi kilder korrekt er det noen regler for hvordan vi skal gjøre dette. Skal vi referere til en internettkilde må vi først se på hvor lang adressen (URL) er. Er den lengre enn 3 linjer skal det lages in inrykk i teksten og skrive adressen med litt mindre skrift. Dersom adressen er mindre enn 3 linsjer skal bare stå i parantese sammen med utgivelsestid (år/dato), sted og utgiverens navn dersom det finnes.
Skal vi sitere en bok skal man sette sitatet i hermetegn ("...") og deretter notere navn på forfatter, sted og dato for publisitet, navnet på verket og sidetall for sitatet i parantese. (http://ressurswiki.wikispace.com/sitater+og+henvisninger, 16.11.09, st.svithun vgs resurswiki)
Ved bruk av må vi også undersøke om vi har loiv til å bruke dem. Når vi skal oppgi kilder ved bildebruk gjør vi det ved å oppgi navn på utgiver, årstall/dato og evt sted i parantese.
Når vi skal være kildekritisk er det en del ting vi bør se litt nærmere på. Dersom vi vet hvem som har publisert informasjonen og om denne personen representerer en organisasjon, et universitet eller et firma kan det si oss mye. En professor på universitetet har mye større troverdighet enn for eksempel elever og andre tilfeldige som publiserer innlegg på daria.no og wikipedia. Autoriserte personer som professorer, lærere, ansatte i et stort firma osv. har alltid større troverdighet enn tilfeldig personer. Årsaken til det er at vi vet hvem det kommer fra, og mange av disse personene publiserer sitt arbeid som de har jobbet med over lang tid. (http://ressurswiki.wikispace.com/kildekritikk, 16.11.09, st svithun vgs ressurswiki)
Har vi lov til å bruke og publisere alt vi finner? Svaret er NEI! Vi må være oppmerksom på at de kildene vi bruker faktisk er lovlige å bruke, og oppgi kildene korrekt dersom det er lov å bruke dem.
Når vi skal oppgi kilder korrekt er det noen regler for hvordan vi skal gjøre dette. Skal vi referere til en internettkilde må vi først se på hvor lang adressen (URL) er. Er den lengre enn 3 linjer skal det lages in inrykk i teksten og skrive adressen med litt mindre skrift. Dersom adressen er mindre enn 3 linsjer skal bare stå i parantese sammen med utgivelsestid (år/dato), sted og utgiverens navn dersom det finnes.
Skal vi sitere en bok skal man sette sitatet i hermetegn ("...") og deretter notere navn på forfatter, sted og dato for publisitet, navnet på verket og sidetall for sitatet i parantese. (http://ressurswiki.wikispace.com/sitater+og+henvisninger, 16.11.09, st.svithun vgs resurswiki)
Ved bruk av må vi også undersøke om vi har loiv til å bruke dem. Når vi skal oppgi kilder ved bildebruk gjør vi det ved å oppgi navn på utgiver, årstall/dato og evt sted i parantese.
onsdag 21. oktober 2009
Fordypningsoppgave
Jeg har nå fått strukturert tankene mine, og kommet fram til at jeg vil lese bøkene "Naiv.Super." og "Doppler" av Erlend Loe. Jeg har kommet nokså bra i gang med begge bøkene, og synes at de er veldig ok bøker. Jeg er ikke en person som har lest mye i mitt liv, så jeg ble overasket da jeg faktisk begynte å like bøkene!
Inger-Hilde anbefalte meg å lese en av hans nye bøker i stede. Jeg har ikke helt bestemt meg for om jeg skal gjøre det enda. "Doppler" og "Naiv.Super." er to bøker jeg er godt kjent med fra ungdomsskolen, hvor vi jobbet en del med dem. Jeg tror derfor det vil være bra å velge disse to bøkene, siden jeg allerede har en del kunnskap om dem.
Min problemstilling er som følger: "Er Erlend Loe en gjennomført naivistisk forfatter i bøkene "Naiv.Super." og "Doppler". Erlend Loe er kjent for å være en av Norges fremste naivistiske forfattere, og jeg vil derfor undersøke om dette også er tilfellet i disse bøkene.
Min mening er at en problemstilling kan være nokså enkel i utgangspunktet, men at resultatet kommer helt an på hvor avansert og grundig man velger å arbeide med emnet!
Kilde: bilde av Erlend Loe: http://foreninger.uio.no/boygen/grafikk/erlend1.jpg
torsdag 1. oktober 2009
Jobbing med fordypningsoppgaven
Nå har jeg endelig kommet i gang med fordypningsoppgaven. Jeg har begynt å lese "Doppler" og "Naiv.super." av Erlend Loe. Muligens jeg også skal lese den siste bokens han har gitt ut. Jeg er litt usikkert på hva den heter. Min problemstilling går ut på å se om Erlend Loe er en naivistisk forfatter i de bøkene jeg skal lese. Det er blitt sagt at dette er en litt "lett match", men personlig synes jeg at det kommer helt an på hva man selv gjør det til!
Foreløpig har jeg ikke skrevet noe konkret. Jeg har bare begynt å lese. Lesing er ikke akkurat min store lidenskap i livet, og det er en av grunnene til at jeg har valgt Erlend Loe sine bøker. De er nokså lettleste, og det er det jeg trenger. Forhåpentlivis vil det vekke litt interesse for å lese bøker. Forhåpentligvis!
Videre skal jeg holde dere oppdatert om min progresjon. Kanskje jeg oppdager noe nytt med lesing som jeg ikke visste? Hvem vet?
Foreløpig har jeg ikke skrevet noe konkret. Jeg har bare begynt å lese. Lesing er ikke akkurat min store lidenskap i livet, og det er en av grunnene til at jeg har valgt Erlend Loe sine bøker. De er nokså lettleste, og det er det jeg trenger. Forhåpentlivis vil det vekke litt interesse for å lese bøker. Forhåpentligvis!
Videre skal jeg holde dere oppdatert om min progresjon. Kanskje jeg oppdager noe nytt med lesing som jeg ikke visste? Hvem vet?
onsdag 16. september 2009
"Giftemål på besparing"
Novellen "Giftemål på besparing" er skrevet av Victoria Benedictsson i 1884. Teksten kan plasseres i den moderne litteraturen, som er perioden fra 1850-1900, hvor forfattere generelt satte mennesket og dets miljø blir framstilt med et tydelig særpreg. Det var enkeltmennesket og hverdagslivet som var aktuelle temaer. Innholdet i de moderne tekstene viser urettferdig behandling og virkeligheten i samfunnet (samliv, makt, dårlige kår osv.). Dialoger er er også et typisk trekk fra den moderne litteraturen.
"Giftemål på besparing" handler om Per Larsson og Bengta som har giftet seg, men som kommer til presten for å annullere ekteskapet. Bengta vil heller gifte seg med Nils Tuassen, for han kan tilby henne husly, sauer og poteter. Per larsson vil også gifte seg med en annen, Ingar. Presten er litt skeptisk til forslaget, men går til slutt med på det dersom han får 10 kroner. 10 kroner var mye penger på den tiden, og Per Larsson syntes dette var alt for mye penger, og trakk seg fra avtalen.
onsdag 9. september 2009
Retorikk
Her er en liten innføring i hva retorikk er:
Selve ordet retorikk betyr talekunst. En god retoriker er dermed god til å ordlegge seg og bruke språket til sin fordel. Alle bruker språket retorisk, men noen bedre enn andre. Det handler nemlig om å bruke språket slik at mottakerne forstår innholdet slik avsenderen ønsker de skal. De som er gode å tale for andre, kan ved hjelp av språket oppnå nøyaktig det han eller hun ønsker med mottakerne.
Retorikken er også med på å kunne forstå og vurdere det andre skriver eller sier. Dersom man har kunnskap om alle virkemidlene det går an å bruke, vil man se en tekst på en helt annen måte enn dersom man ikke visste noen ting om retorikk i det hele tatt.
Retorikken kan deles inn i fem faser. Disse fem fasene tar for seg alt - fra begynnelsen av en skriveprosess til sluttproduktet er klart:
1. Finne: i begynnelsen er det viktig å tenke godt over emnet, og finne gode argumenter som
vil forsterke saken man ønsker å fremme. Det kan også være bra å ha en påstand i
begynnelsen som man senere argumenterer for eller i mot.
2. Ordne: Stoffet skal nå ordnes i følgende fem hoveddeler: innledning med påstander eller
argumenter (exordium), saksframlegging hvor sakens hovedinnhold blir presentert
(narratio), en del som argumenterer for påstanden i innledningen
(confirmatio), en del som tilbakeviser argumentene til påstanden og understreker sin egen
hovedpåstand (refutatio) og til slutt en avsluttning som skal sammenfatte innholdet kort
(conclusio).
3. Utforme: Etter at stoffet er ordnet, må det utformes. Det handler da om stil (elocutio). Da
deles det inn i høystil (svært viktige saker), mellomstil (viktige saker) og lavstil (mindre
viktige saker).
4. Huske: For å kunne bli en god retoriker er det viktig å huske det man skal si dersom det skal
framføres. Man vil ikke overbevise noen med argumentene dersom en ikke selv kan dem
utenatt. Minne (memoria) er derfor svært viktig i denne sammenhengen.
5. Framføre: Framføringsdelen deles gjerne i to; det er stemmen (pronuntiatio) og
kroppsspråket (actio). Man kan ikke bare ha en bra stemme. For at framføringen skal bli
optimal må også kroppsspråket være med. Dersom samspillet mellom stemmen og
kroppsspråket bli bra, så stiller man høyt.
En annen viktig ting i retorikken er affektlæren. En tale/framføring skal i varierende grad både formidle kunnskap (docere), glede (delectare) og begeve (movere) mottakerne/lytterne. Man kan appellere til fornuften/intellekten (logos), følelsene og lidenskapen (patos) eller til det vakre og troverdige (etos). Hva en velger å appellere til avhenger av talens eller tekstens innhold og påstander. Det man appellerer til må ha sammenheng med innholdet man skal presentere.
Til slutt har vi den retoriske femkanten. Den består av avsenderen, mottakeren, språket/mediet, saken og den konkrete situasjonen. Sammenhengen mellom disse fem sidene av femkanten er viktig for at innholdet skal forstås. Det er også dette som skiller mellom gode og dårlige retorikere.
Hele hemmeligheten bak en god retoriker ligger i språket og språkbruken. Man kan ved hjelp av fremmedord, gode påstander og en god framføring klare å overbevise mange om at det en forteller er det riktige, det som er sant eller det som er best. Alt ligger i språket!
Selve ordet retorikk betyr talekunst. En god retoriker er dermed god til å ordlegge seg og bruke språket til sin fordel. Alle bruker språket retorisk, men noen bedre enn andre. Det handler nemlig om å bruke språket slik at mottakerne forstår innholdet slik avsenderen ønsker de skal. De som er gode å tale for andre, kan ved hjelp av språket oppnå nøyaktig det han eller hun ønsker med mottakerne.
Retorikken er også med på å kunne forstå og vurdere det andre skriver eller sier. Dersom man har kunnskap om alle virkemidlene det går an å bruke, vil man se en tekst på en helt annen måte enn dersom man ikke visste noen ting om retorikk i det hele tatt.
Retorikken kan deles inn i fem faser. Disse fem fasene tar for seg alt - fra begynnelsen av en skriveprosess til sluttproduktet er klart:
1. Finne: i begynnelsen er det viktig å tenke godt over emnet, og finne gode argumenter som
vil forsterke saken man ønsker å fremme. Det kan også være bra å ha en påstand i
begynnelsen som man senere argumenterer for eller i mot.
2. Ordne: Stoffet skal nå ordnes i følgende fem hoveddeler: innledning med påstander eller
argumenter (exordium), saksframlegging hvor sakens hovedinnhold blir presentert
(narratio), en del som argumenterer for påstanden i innledningen
(confirmatio), en del som tilbakeviser argumentene til påstanden og understreker sin egen
hovedpåstand (refutatio) og til slutt en avsluttning som skal sammenfatte innholdet kort
(conclusio).
3. Utforme: Etter at stoffet er ordnet, må det utformes. Det handler da om stil (elocutio). Da
deles det inn i høystil (svært viktige saker), mellomstil (viktige saker) og lavstil (mindre
viktige saker).
4. Huske: For å kunne bli en god retoriker er det viktig å huske det man skal si dersom det skal
framføres. Man vil ikke overbevise noen med argumentene dersom en ikke selv kan dem
utenatt. Minne (memoria) er derfor svært viktig i denne sammenhengen.
5. Framføre: Framføringsdelen deles gjerne i to; det er stemmen (pronuntiatio) og
kroppsspråket (actio). Man kan ikke bare ha en bra stemme. For at framføringen skal bli
optimal må også kroppsspråket være med. Dersom samspillet mellom stemmen og
kroppsspråket bli bra, så stiller man høyt.
En annen viktig ting i retorikken er affektlæren. En tale/framføring skal i varierende grad både formidle kunnskap (docere), glede (delectare) og begeve (movere) mottakerne/lytterne. Man kan appellere til fornuften/intellekten (logos), følelsene og lidenskapen (patos) eller til det vakre og troverdige (etos). Hva en velger å appellere til avhenger av talens eller tekstens innhold og påstander. Det man appellerer til må ha sammenheng med innholdet man skal presentere.
Til slutt har vi den retoriske femkanten. Den består av avsenderen, mottakeren, språket/mediet, saken og den konkrete situasjonen. Sammenhengen mellom disse fem sidene av femkanten er viktig for at innholdet skal forstås. Det er også dette som skiller mellom gode og dårlige retorikere.
Hele hemmeligheten bak en god retoriker ligger i språket og språkbruken. Man kan ved hjelp av fremmedord, gode påstander og en god framføring klare å overbevise mange om at det en forteller er det riktige, det som er sant eller det som er best. Alt ligger i språket!
Abonner på:
Innlegg (Atom)